Eldre stedsnavn og etternavn

Noen av de eldste ordene vi har i det norske språket er egennavn, og navn på steder. Disse benyttes ofte i dag som etternavn.

Noen av de aller eldste er naturnavn, og er usammensatte ord (grunnord). Eksempler på disse er Berg, Haug, Foss, Fjell og Dal.

De eldste som viser til bosetting og jordbruk er de som opprinnelig har endt på -vin som Mysen, Grini og Løken.

Navn som ender på -heim kan være omtrent like gamle. Etterleddet -heim har med tiden ofte endret seg til -um som Randum, Fossum, og Eggum.

Navnene som ender på -stad var vanlig før og etter 800-tallet. De sammensatte stad-navn bar ofte forleddet grunnet navnet på rydningsmannen av bostedet. Eksempler er Narvestad, Bjørnstad, Skjeggestad, og Finnstad.

Tvedt og tveit-navnene går også trolig tilbake til vikingtiden. Eksempler er Hotvet, Halstvet og Ultvet.

By og bø-navnene hadde betydning av gard eller bosted. En større gard kunne deles opp i parter, og da få navn som Nordby, Vestby, og Østby.

Etter vikingtiden, og frem til svartedauen ble det ryddet mye ny mark i Norge. Av rydding har vi navnet rud. Eksempler er Bjørnerud, Jonsrud og Fosserud.

Etter svartedauen har vi navnet Ødegård som brukes mange stedet til denne dag.