Husmenn i Norge                                

Husmenn er for lengst noe som har opphørt i Norge, men husmannsvesenet strekker seg trolig fra før 1400-tallet og til utpå 1900-tallet. I 1865 var tallet på husmenn over 65.000. De fleste av disse var bønder, og kombinerte dette ofte med andre yrker som håndverkere, dagarbeidere, skogsarbeidere, og fiskere. I første halvdel av 1800-tallet var det stor befolkningsvekst i Norge, og behovet for flere boplasser og mere jord var trengende. Stadig ny jord ble ryddet til drift. Stedene de bodde på, såkalte husmannsplasser, var gjerne en mindre plass under en større jordeiendom.

Husmenn med jord hadde hadde egne hus, og noe jord som kunne dyrkes til eget bruk. Husmenn uten jord hadde egne hus, men ingen jord til eget bruk.
I forbindelse med husmenn kan vi også nevne inderster (losjerende) som leide seg rom. Disse var ofte sesongarbeidere, fattige eller gamle, nygifte som ventet på å etablere seg.
Strandsittere kaltes gjerne de husmann uten jord som bodde ved hav og sjø, og mange livnærte seg av fiske.
Husmennene betalte leie i form av arbeidskraft, og måtte stå til rådighet for jordeieren. De måtte gjerne delta på onnene på gårdene. Noen hadde fastsatte pliktdager opp til 40 dager i året. Andre hadde «ubegrenset» arbeidsplikt for bonden.
Husmennene hadde gjerne også noen få husdyr selv. Arbeidet var hardt og varte fra tidlig morgen til langt på kveld.
Samfunnsmessig var husmannen av lavere rang, og hadde trangere kår enn bønder som var selveiere. De sto utenfor en rekke tillitsverv i samfunnet, og kunne f.eks. ikke bli lensmenn eller kirketjener. Da vi i år 1814 fikk folkestyre sto også husmennene uten stemmerett. Det sosiale klasseskillet var nok hardt og vanskelig. Mange steder omgikk nesten ikke jordeiere med husmenn, og giftemål mellom bondesønn og husmannsdatter var ofte utenkelig.
Husmannshjemmene inneholdt ofte bare ett rom. Søskenflokken på husmannsplassene var ofte store, så familiene måtte bo trangt.
Midt på 1800-tallet gikk husmannsvesenet tilbake. Dette skyldtes nye muligheter som industriarbeid, flytting til byene og utvandring til Amerika.
I 1928 fikk husmennene rett til å løse inn sine plasser.