Svarteboka

Tidligere mente man at fjellene og skogene var fulle av troll og underjordiske, og at mange i bygdene var trollmenn og hekser. Disse hadde solgt sin sjel til djevelen for et visst antall år, og inntil da måtte han komme og hjelpe dem hver gang de ropte på ham. En hel del slike bønner til djevelen er det som kalles svarteboka. Når folk ble syke, eller husdyra døde, trodde man gjerne at ei heks var skyldig i det. Øvrigheten la henne på pinebenk for å tvinge henne til å tilstå. Eller de hengte henne ned etter et tau i vannet. Sank hun var hun uskyldig, og hvis ikke hun sank ble hun gjerne brent på bål imens folk sto og gledet seg. Prestene og bispene var her ofte ivrige i sin gjerning. Flere hundre tusen mennesker har måtte bøte med livet anklaget for trolldom etter reformasjonen.

Svarteboka ble av mange ansett som en verdifull bok. Mange prester, særlig de som hadde studert i Wittenberg, benyttet seg av denne. Også enkelte blant bondestanden skulle være i besittelse av denne sjeldne skatt.