Adelen i Norge og deres rettigheter

I samfunnsmessig sammenheng betegner adel en klasse eller en stand som i eldre tid hadde særlige rettigheter fremfor samfunnets øvrige medlemmer. Slike særrettigheter bestod gjerne i skattefrihet og enerett til embeter i administrasjonen og til offisersstillinger i hæren. Oftest var tilhørighet til denne klassen basert på fødsel, idet adelsrettighetene gikk i arv, men adelskap kunne også oppnås gjennom spesiell gunst fra fyrstens (kongens) side

I Norge fantes det et aristokrati av høvdinger, jarler og konger allerede før Harald Hårfagre samlet landet. Men en adel i egentlig forstand oppstod først i middelalderen, da medlemmer av de gamle høvding- og herseættene gikk i kongens tjeneste som lendmenn og hirdmenn. Lendmennene samlet store eiendommer og vant atskillig politisk makt, særlig under borgerkrigene omkring midten av 1100-tallet. Under kong Sverre kom til dels nye menn og ætter i forgrunnen, idet kongen sikret sin makt ved å tilsette sine egne menn i de viktigste stillingene (sysselmenn).

På 1200-tallet ble den norske adelen en embetsadel i kongelig tjeneste, med utgangspunkt i hirden. Denne adelen oppnådde fritak for leidangsplikt og andre særretter, som snart ble arvelige. Til gjengjeld måtte den gjøre krigstjeneste i full rustning og delvis til hest. Gjennom hirdmøtet, riksmøtet og især gjennom riksrådet, som lendmennene var selvskrevne medlemmer av, fikk adelen innflytelse på riksstyret. 1277 innførte Magnus Lagabøte et slags riddervesen med europeiske titler for lendmennene (baroner) og for skutilsveinene (riddere). Begge disse gruppene fikk tiltalen herre (lat. dominus). De lavere hirdklassene (hirdmenn, gjester, kjertesveiner; se hird) og adelens og geistlighetens leidangsfri tjenere dannet til sammen en lavere adel, som til dels kaltes sveinar á vápn (lat. armigeri). 1308 avskaffet Håkon 5 lendmannsverdigheten, men adelen viser seg ennå sterk nok under det første avsnittet av unionen med Sverige til gjentatte ganger å tvinge den felles kongen til å gjøre innrømmelser til Norges fordel.

Den økonomiske tilbakegangen som fulgte etter Svartedauden (1349–50) virket imidlertid oppløsende på aristokratiet. Lavadelen sank ned i bondestand, og de høyadelige ættene, som forsøkte å holde seg oppe ved innbyrdes giftermål, døde ut etter hvert. Omkring år 1300 regner en at det var 300 adelsætter i Norge, mens det omkring år 1600 bare var 50. Arvedøtrene ble gift med svenske, danske eller dansk-tyske adelsmenn. Denne utviklingen fortsatte frem til reformasjonstiden og endte med at den norske høyadelen forsvant. På 1500-tallet og første del av 1600-tallet utviklet det seg imidlertid en ny adelig stand, den såkalte dansk-norske, hvis fornemste ætter stammet bl.a. fra de fem døtrene til Niels Henriksson og fru Ingerd til Austrått i deres ekteskap med danske adelsmenn, og fra andre slekter, som f.eks. Galle og Sudreimsætten. De øvrige slektene i denne nye adelen var dels norske lavadelige slekter fra middelalderen, som fortsatt hevdet sin adelige verdighet, dels innflyttere.

Mange familier, til dels også borgerlige, ble opphøyd til eller bekreftet som som adelige under eneveldet. Det skjedde dels ved at kongen delte ut titler som geheimeråd eller etatsråd (rangadel), eller han foretok nyadlinger og/eller fornyelse av adelskap ved adelsbrev. Det nye adelskapet ble markert ved at kongen lot folk sette de eller von foran navnet (f.eks. de Vibe, von Krogh), eller gav dem navn som det stod mer glans av: Rosenheim, von Munthe af Morgenstierne, Tordenskiold, Lilien-, Wæren-, Løven- og en rekke andre -skjold. Det markerte ingen juridiske særretter, men gav familien et fornemt preg. 1671 ble det også opprettet en lensadel med både tittel (greve, baron), gods og embetsmyndighet (se adelsprivilegier). Denne adelen fikk imidlertid bare to grevskap (Jarlsberg, Larvik) og et baroni (Rosendal) i Norge. Dessuten fikk to italienske adelsmenn tidlig på 1700-tallet markititler etter norske landskap (Lister, Mandal). Grevskapet Larvik (Laurvig), som var opprettet for kong Christian 5s halvbror Ulrik Fredrik Gyldenløve, skulle regnes som det fornemste grevskap i Danmark-Norge.

Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av ny adel.

Kilder:
Adel. (2017, 18. juli). I Store norske leksikon. Hentet 3. oktober 2017 fra https://snl.no/adel.